Foreliggende rapport er utarbeidet på oppdrag fra Oljedirektoratet (OD) for å gi en overordnet beskrivelse av aktivitetene relatert til avslutning og disponering av utrangerte innretninger, samt å gi en markedsmessig vurdering knyttet til kapasitet og kompetanse i industrien i de nærmeste 8 til 10 årene fremover.

Dr.techn.Olav Olsen as (OO) ble i brev datert 24. oktober 2017 av Oljedirektoratet (OD) gitt i oppdrag å utarbeide en markedsrapport knyttet til avslutning og disponering av utrangerte innretninger. Oppdragets varighet var ca. 3 måneder.

Avslutning av petroleumsvirksomheten og disponering av innretninger reguleres av petroleumsloven [6] og petroleumsforskriften [7] [8]. Norge forholder seg også til internasjonalt regelverk og avtaler, som blant annet Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR [9]), som fastslår at petroleumsinnretninger kun i svært begrenset grad kan etterlates på stedet etter endt bruk.

Mange av de over 500 innretningene på norsk sokkel nærmer seg slutten av sin levetid. I årene som kommer skal flere av disse disponeres på en forsvarlig måte.

I følge ODs faktasider [1] er det per utgangen av 2017 85 produserende felt på norsk sokkel, hvorav 66 i Nordsjøen, 17 i Norskehavet og 2 i Barentshavet.

Plugging og sikring av en brønn foretas ved slutten av brønnens levetid og sikrer at den for fremtiden ikke lekker og representerer en fare for miljøet eller for folks helse og sikkerhet.

Dekksannleggene er som regel plassert på en dekksramme som er koblet til understellet. Dekksrammen har til hensikt å fordele vekten av dekksanlegget over på understellets oppleggspunkter. Det er viktig å merke seg at dekksrammen i OSPAR-beslutning 98/3 [9] er definert som del av dekksanlegget og den må derfor fjernes i sin helhet så lenge det ikke skader den strukturelle integriteten til understellet.

I løpet av årene med utvikling av betongplattformer har det kommet til nye regelverk som også omhandler fjerning av plattformene. Den viktigste endringen i Norge mtp. fjerning kom i 1978 da det ble påbudt å designe plattformene også for fjerning. Ni av de totalt tolv bunnfaste betongplattformene på norsk sokkel er installert etter dette. Vedlegg A viser en historisk oversikt over standarder, regler og forskrifter relevant for design og fjerning av betongplattformer.

Fjerning av flytende innretninger er i prinsippet en enklere prosess enn fjerning av bunnfaste plattformunderstell da reversering av installasjon forenklet kan sies å omhandle frakopling av rør og forankring.

En olje og gass undervannsutbygging er en utbygging hvor innretningene er fysisk plassert på sjøbunnen. Produksjonsbrønnene bores ved hjelp av flytende borefartøyer, typisk halvt nedsenkbare borerigger. Brønnene blir komplettert på sjøbunnen med såkalte våte ventiltrær (wet trees). I de fleste undervannssystemene strømmer produksjonen gjennom undervanns ledninger (flowlines) til et produksjonssystem på overflaten for prosessering.

Det desidert vanligste disponeringsalternativet er å ta hele eller deler av konstruksjonen til land for opphugging og gjenvinning av materialer. Arbeidet utføres av spesialiserte kontraktører som er godkjent for behandling av potensielt miljøfarlig avfall. Eksempler på slikt materiale er asbest, LRA og tungmetaller. Det er viktig at alle mulige utslipp overvåkes og fanges opp før de påvirker omgivelsene rundt sluttdisponeringsanleggene, dette gjelder også støv, lukt og støy.

Den siste undersøkelsen av de forventningene som operatørene har til permanent plugging av brønner er publisert i Decommissioning Insight 2017 [2], og viser at de eksisterende plattformriggene, sammen med jack-up’er og halvt nedsenkbare rigger, vil utføre de aller fleste brønnnpluggeoperasjonene.

Petroleumsvirksomhet reguleres av petroleumslovgivningen, mens maritim virksomhet og maritime operasjoner reguleres av maritim lovgivning. Ved fjerning eller annen disponering av innretninger vil alt arbeid som gjøres på eller med innretningen på lokasjonen, være å anse som petroleumsvirksomhet.