Historien bygger framtiden

Flere spør om petroleumsnæringen har livets rett i framtiden. Er petroleum nødvendig for å dekke verdens energibehov de neste 50-100 årene? Jeg er sikker på at svaret er ja – i kombinasjon med andre framvoksende energinæringer.

Da vi bikket inn i 2022 – og de fleste så fram til en snarlig normalisering av samfunnet etter to år med pandemi – invaderte Russland Ukraina, og det ble krig i Europa. De raske endringene i omgivelsene viser igjen hvor viktig det er å ha robuste og langsiktige strategier. Oljeprisen har på kort tid gått fra dype daler til høye topper. I fjor sommer ble det sagt at norsk gass i Europa var under press. Nå kan vi ikke levere nok.

Burde være pensum

Norsk oljehistorie er fascinerende. Heldigvis har den fått sin egen tv-serie med Lykkeland. Personlig synes jeg Lykkeland burde være pensum i alle norske ungdomsskoler. For vi må ikke bli historieløse – det er mye lærdom vi bør ta med oss inn i framtiden.

Etter at funnet av Ekofisk ble erklært kommersielt i 1970, ble det klart at olje kom til å bli en viktig næring for Norge. Den 14. juni 1972 vedtok et enstemmig Storting opprettelsen av en olje-/bergverksavdeling i Industridepartementet, et statlig oljedirektorat og et statlig oljeselskap.

I begynnelsen var Oljedirektoratets oppgaver todelt; å ivareta hensynet til sikkerhet og arbeidsmiljø – og ivareta hensynet til god ressursforvaltning. I 2004 ble den delen som ivaretok sikkerhet og arbeidsmiljø skilt ut som et eget tilsynsorgan – Petroleumstilsynet. Oljedirektoratet beholdt ansvaret for en effektiv og forsvarlig ressursforvaltning.

I verdensklasse

Oljedirektoratet har til nå bidratt til å gjøre norsk petroleumsnæring så god som mulig – kanskje den beste i verden – til det beste for fellesskapet. Vi har lagt til rette for god sameksistens mellom petroleum og fiskeri, bidratt til at klimagassutslippene per produsert enhet er blant de laveste i verden og utfordret næringen på en måte som har bidratt til at vi har et verdensledende teknologimiljø.

Vi har også gjort et imponerende arbeid med å samle inn, forvalte og gjøre tilgjengelig data om norsk sokkel. Det begynte med fysiske prøver, papirlogger og taperuller. I dag lagrer vi rundt 13 petabyte (!) med data i systemene vi administrerer. Og vi har en Geobank hvor det ligger rundt 160 kilometer med kjernemateriale fra brønner som er boret på norsk sokkel.

Denne dataforvaltningen har gjort Norge internasjonalt anerkjent. Og den har fremmet norsk sokkels konkurransekraft ved å bidra til åpenhet, tillit og samhandling mellom ulike interessenter.

I "gamle dager" ble tolkning av seismikk utført på papir – nå er alt digitalisert.

Det er all mulig grunn til å se tilbake på de 50 årene som har gått, hvor de har tatt oss, og reflektere over hvordan erfaringene kan gjøre oss best mulig rustet for det som ligger foran oss.

Vi har lært av andre, og utviklet vårt eget. Etter hvert har vi delt vår egen kunnskap og erfaring med andre – også med andre ressursrike lands myndigheter for å bidra til reduksjon av fattigdom gjennom en forsvarlig forvaltning.

Mineralressurser

Steg for steg har vi bidratt til å utvikle norsk sokkel – sakte har vi bevegd oss nordover. Vi har vist at vi kan forvalte havområdene på en forsvarlig måte, og bidratt til å bygge en unik infrastruktur som i dag er fundamentet for konkurransedyktige leveranser av norsk olje og gass. Og vi har bidratt til at norsk kontinentalsokkel er blitt betydelig utvidet.

Norge var et av de første landene i verden som gjennom FN fikk fastsatt sokkelens nye yttergrenser i 2009. Nå har vi begynt å kartlegge dette nye området for å anslå hvor store mineralressurser vi råder over innenfor norske territorialgrenser.

Grønn utfelling av kobbermineraler på en mørkere sulfidprøve samlet inn av OD ved Mohnsryggen i 2020. Foto: OD.

Hvis vi retter blikket framover mot 50 nye år, så legger jeg til grunn at vi skal fortsette å lete etter og produsere lønnsom olje og gass. Omtrent halvparten av det vi anslår fins av olje- og gassressurser på norsk sokkel er produsert til nå. Så gjenstår det å se hvor mye som KAN bli produsert av det som er igjen – og selvsagt også hvor mye Norge VIL produsere.

Samtidig ser vi en økende interesse for å bygge nye verdikjeder og bruke norsk sokkel som permanent lager for karbondioksid (CO2). Vi ser stor vilje til å utvikle en næring for kraftproduksjon fra havvind. Og vi er i ferd med å opparbeide oss førstehåndskunnskap om potensialet for å utvinne mineraler fra havbunnen, som kan bli en ny havnæring. Alle disse næringene skal dessuten leve side om side med fiskeriene utenfor kysten vår.

Skal fortsatt skape verdier

Petroleumsnæringen produserer energi verden trenger, samtidig som den bidrar til å ruste oss for framtiden ved å overføre erfaring og kompetanse til nye næringer. Oljedirektoratet skal fortsette med å bidra til at norsk petroleumsnæring blir så god som mulig, og skaper størst mulig verdier for fellesskapet. Samtidig skal vi gjøre vårt for å dele og utnytte data, erfaringer og kunnskap på en måte som gjør at nye næringer kan vokse fram på skuldrene av, og eksistere side ved side med, petroleumsnæringen.

Det har vært litt av en reise siden 14. juni 1972 – både på norsk sokkel, for norsk industri og arbeidsliv, og ikke minst for Norge som velferdsstat. Den norske forvaltningsmodellen har bidratt til et høyt sikkerhetsnivå og en enorm verdiskaping som har kommet hele det norske fellesskapet til gode. Når vi går framover må vi forvalte de samlede naturressursene på en måte som ivaretar et fortsatt høyt sikkerhetsnivå, god sameksistens mellom alle havnæringer og høyest mulig samlet verdiskaping.

Det er ingen selvfølge at vi er der vi er i dag. En stegvis utvikling, basert på deling av kunnskap og erfaring har bragt oss hit. Det motiverer og er noe vi skal ta med oss i fortsettelsen.

Oljedirektoratets kontorer i Lagårdsveien i Stavanger fra 1972 til 1985.

Mange jobbsøkere til OD i 1972: Oljedirektør Fredrik Hagemann (f.v), Bjørn Bratbak og Brynhild Meltveit. 

Fra det første steinlageret på 1970-tallet: Lars A. Myhre (f.v), Egil Bergsaker og Arne Wermundsen.

Kronikken stod på trykk og i den digitale utgaven av Stavanger Aftenblad 13. juni 2022.