Forsvarlig fjerning av gamle innretninger
Mange av innretningene på norsk sokkel nærmer seg slutten av sin levetid. Sokkeldirektoratet venter en betydelig økning i etterspørselen etter kompetanse og utstyr for å disponere disse på en forsvarlig måte.
På norsk sokkel er det i dag 12 betonginnretninger, 21 flytende og 70 bunnfaste stålinnretninger. Betonginnretningene utgjør rundt 70 prosent av den totale vekten av innretningene på sokkelen.
Noen undervanns- og stålkonstruksjoner er allerede fjernet fra de eldste feltene i Nordsjøen. I tillegg er innretningene fjernet fra flere mindre felt som har sluttet å produsere.
Demontering på Friggfeltet
I løpet av de nærmeste ti årene er det ventet at mellom 20 og 30 av de feltene som i dag er i drift slutter å produsere, og får innretningene disponert.
Disponeringsaktivitetene kommer altså til å øke kraftig. Dette vil kreve mye oppmerksomhet fra rettighetshavere, myndigheter og leverandørindustri.
Disponering må myndighetsbehandles
Avslutning og disponering av innretninger er regulert i petroleumslovens kapittel 5 og petroleumsforskriftens kapittel 6. Tidligst fem og seinest to år før en innretning skal tas ut av bruk, må rettighetshaveren legge fram en avslutningsplan for Energidepartmentet. Planen – som skal utrede kostnader og miljømessige konsekvenser av ulike disponeringstiltak – sendes også til Arbeids- og sosialdepartementet og Havindustritilsynet. Sokkeldirektoratet bistår Energidepartmentet i behandlingen av planene, før departementet fatter vedtak om disponering.
Sentrale prinsipper i behandlingen av avslutningsplanene er at alle økonomisk lønnsomme og utvinnbare olje- og gassressurser skal være produsert og at avslutningsprosjektet er kostnadseffektivt. I tillegg skal prosjektet kunne gjennomføres uten at det går ut over helse, miljø og sikkerhet og andre brukere av havet.
Norge retter seg etter internasjonalt regelverk og avtaler, som Oslo- og Pariskonvensjonen (OSPAR) om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet. OSPAR-konvensjonen regulerer internasjonalt samarbeid, og forbyr å dumpe og etterlate innretninger i havområdet – med visse unntak. Betongunderstell, ankerfundament i betong og understellsokler på stålunderstell som veier mer enn 10.000 tonn og som er utplassert før 9. februar 1999 kan bli stående. Men før det gis tillatelse til dette, må det gjennomføres en konsultasjonsprosess innenfor OSPAR.
Hittil er det gitt tillatelse til at betongdelen av lagertanken på Ekofisk samt betongbarrieren rundt denne, og betongunderstellet til TCP2 på Frigg blir stående igjen på havbunnen etter at overbygg og øvrig utstyr er fjernet.
Rørledninger er omfattet av petroleumsloven, men ikke av OSPAR-konvensjonen. Disponeringsmåten blir besluttet ut fra hvor store kostnadene vil bli, vurdert opp mot konsekvensene for sikkerhet, miljø, fiskerier og andre brukere av havet. Som en generell regel kan rørledninger og kabler etterlates, såfremt de ikke er til ulempe eller utgjør en sikkerhetsmessig risiko for bunnfiske.
Mer opphugging enn gjenbruk
Den første innretningen som ble disponert på norsk sokkel var Nordøst Frigg i 1993. Selv om stålunderstellet og betongfundamentet ble konvertert til molo, og plattformdekket og kontrolltårnet brukt til å trene sokkelpersonell på land, er det generelt lite gjenbruk av innretninger.
Innretninger som ikke skal gjenbrukes eller etterlates på feltet, skal fraktes til land og håndteres ved et godkjent landanlegg for opphogging og gjenvinning eller deponering. Størstedelen av avfallet fra oljevirksomheten (98 prosent) er gjenvinnbart stål. Men det vil også være avfall som krever spesialbehandling.
Anleggene som har tillatelse etter forurensningsloven til å demolere marine installasjoner finnes på Miljødirektoratets nettsted.
Siden opphuggingsanleggene i Norge ligger ved dype fjorder og har dypvannskaianlegg, er det sannsynlig at andre land ved Nordsjøen vil vurdere å benytte disse anleggene framover.
Usikkert kostnadsbilde
De framtidige kostnadene for avslutning og disponeringer er usikre og vil variere fra felt til felt. De avhenger blant annet av den generelle kostnadsutviklingen i bransjen, tidspunktet for starten på disponeringsprosjektene, tilgangen på tungløftefartøy og kapasiteten hos anleggene som tar i mot og behandler utrangerte innretninger.
Gjennom skattemessige fradrag dekker staten indirekte 78 prosent av kostnadene forbundet med avslutning og disponering av innretninger. For felt hvor staten har direkte andeler, dekker staten en enda høyere andel av utgiftene. For myndighetene er det derfor viktig at disponeringskostnadene holdes på et lavest mulig nivå.
Oppdatert: 18.12.2023