Me produserer meir enn me finn på norsk sokkel

Ressursane som er igjen på norsk sokkel er anslåtte til om lag 7 milliardar standard kubikkmeter oljeekvivalentar (Sm³ o.e.). Om lag halvparten av desse ressursane er ennå ikkje funne. Til samanlikning er det produsert og levert om lag 9 milliardar Sm³ o.e..

Olje- og gassproduksjonen går naturleg ned når reservoara blir tømde. Skal produksjonen haldast oppe, må selskapa investera løpande i nye brønnar og andre tiltak som aukar utvinninga.

For at sokkelen framleis skal skapa verdiar og bidra til energitryggleik, må me finna meir. Me må også få meir ut av ressursane som alt er funne, og få funn raskare i produksjon. Det går fram av årets ressursrapport frå Sokkeldirektoratet. Rapporten viser at utviklinga på norsk sokkel fram mot 2050 krev målretta innsats på mange område samtidig.

– Vala som blir tekne nå, avgjer korleis norsk sokkel utviklar seg dei neste tiåra. Funna dei siste åra er for små til å erstatta produksjonen frå felta som alt er i drift, seier Kjersti Dahle, direktør for sokkelutvikling.

Figur: Funnmengde frå leiting (inkl. RK6) sidan 2000. Gjennomsnittleg ressurstilvekst dei siste 10 åra er berre 50 millionar standard kubikkmeter oljeekvivalentar.

Låg ressurstilvekst gjer produksjonsfallet uunngåeleg

Produksjonsfallet har blitt varsla i mange år. Historisk har store funn, nye utbyggingar og auka utvinning bidrege til å utsetja nedgangen. Ressurstilveksten dei siste ti åra har vore så låg at produksjonsfallet ikkje lenger er ei framtidig utfordring. Det er i ferd med å bli ein realitet. Gjennom ei samtidig satsing på heile ressursbasen kan me utsetta og avgrensa fallet.

For Norge handlar dette om meir enn volum. Låg tilvekst i dag gir brattare fall etter 2030. Det betyr mindre verdiskaping, færre arbeidsplassar, svakare energitryggleik for Europa – og lågare statlege inntekter. Skal desse bidraga haldast oppe over tid, må ressurstilveksten opp.

Figuren viser at leiteverksemda på norsk sokkel i perioden 2000–2025 har vore avgjerande for å oppretthalda eit høgt produksjonsnivå. Nye funn har tilført ressursar som motverkar produksjonsfallet frå modne felt, og ein stor del av produksjonen framover kjem frå ressursar som blei påviste i denne perioden.

Seinare, men brattare

Kortsiktige tiltak kan skyva fallet ut i tid, men gjer det brattare viss me ikkje samtidig finn meir framover.

I fleire tiår har produksjonen vore høgare enn forventa. Dette kjem mellom anna av at store felt som Ekofisk, Oseberg og Statfjord har produsert lenger og levert meir enn det ein opphavleg la til grunn.

Etter kvart som kunnskapen om reservoara har auka, har selskapa lukkast med å forlenga levetida og auka utvinninga frå desse felta. For dei nyare felta er potensialet mindre. Då dei blei sette i produksjon, var både utvinningsteknologien og kunnskapen om undergrunnen og reservoara mykje betre. Potensialet for å auka utvinningsgraden og vesentleg forlenga levetida er derfor mindre enn det har vore for mange av dei eldre felta.

På kort sikt kan raskare utbyggingar dempa produksjonsfallet ved å få funn tidlegare i produksjon. Slike tiltak kan flytta produksjon fram i tid og framskunda verdiskapinga. Men dei løyser ikkje den grunnleggjande utfordringa om at ressurstilveksten er for låg. Derfor må det leggjast til rette for å gjera større funn viss ein skal unngå eit for raskt fall i produksjon, verdiskaping og statlege inntekter.

Figuren viser at fleire store felt som bidrar mest til total produksjon, som til dømes Troll og Johan Sverdrup, går raskt av platå etter 2026.

Mykje igjen å finna

Anslaga våre viser at om lag halvparten av ressursane som er igjen, ikkje er funne ennå. For delar av kontinentalsokkelen har me ingen eller svært avgrensa kunnskap om ressursane. Slike område inngår ikkje i ressursrekneskapen, eller ressursgrunnlaget er konservativt anslått. Me treng meir kartlegging, meir data og meir leiting for å få betre kunnskap om desse ressursane og styrka grunnlaget for langsiktig produksjon.

Ifølgje ressursrapporten har leiting på norsk sokkel vore svært lønsamt. Dei siste 25 åra har ei krone investert i leiting gitt fire kroner tilbake.

I dag skjer det meste av leiteaktiviteten i modne område, nær eksisterande infrastruktur. Funn i slike område er viktige fordi det bidrar til å halda også eksisterande felt i drift, noko som igjen gjer utbygging av nye ressursar og vidare leiting mogleg. 

Figur: Påbegynte undersøkingsbrønnar > 65 kilometer frå eksisterande infrastruktur, fordelt på selskapskategoriar.

Dette har gitt mange mindre funn, men på langt nær nok nye ressursar til å halda produksjonen oppe over tid. Det må også gjerast større funn enn det som har vore vanleg dei siste ti åra.

Meir kunnskap og tilgang til nytt leiteareal kan auka sjansen for nye og større funn. 

Nye funn krev ny kunnskap

Utan store funn som Johan Sverdrup og Johan Castberg hadde produksjonen på norsk sokkel vore mykje lågare i dag. Begge funna er gode eksempel på at bruk av teknologi, kombinert med kreativitet og risikovilje, kan resultera i store funn utanfor dei mest etablerte leitemodellane – der kunnskapen om undergrunnen er mindre enn i dei mest kjente områda.

Nordområda har det største ressurspotensialet som er igjen på norsk sokkel. Store delar av Barentshavet er framleis lite utforska. Derfor trengst meir kartlegging, meir data og vidare leiting for å redusera usikkerheita og avklara kva ressursar som faktisk er der – og om dei kan utviklast.

Funn må raskare i produksjon

Over 90 funn på sokkelen ventar på ei avgjerd om utbygging. Mange er små og må koplast til eksisterande infrastruktur for å bli lønsame. Dess lenger ein ventar, dess større er risikoen for at infrastrukturen blir stengd og ressursane blir liggande i bakken.

Når eit funn blir kopla til ei innretning, gir det meir produksjon og fordeler dei faste kostnadene. Det kan også forlenga levetida til vertsfeltet og gjera det mogleg å henta ut meir av ressursane.

Kortare tid frå funn til produksjon sikrar derfor både ressursane i funnet og meir produksjon frå feltet det blir kopla til.

Kva produserer norsk sokkel i 2050?

Ressursrapporten viser tre moglegheitsbilete – tre moglege utviklingsbanar – for produksjonen fram mot 2050. Alle viser nedgang over tid, men tempoet og omfanget er svært ulikt. Forskjellen handlar om leiting, teknologi, investeringar, raskare utvikling av funn og utvikling og bruk av infrastruktur.

Figuren viser tre moglegheitsbilete for produksjonsutviklinga på norsk sokkel mot 2050.

I eit høgt moglegheitsbilete kan produksjonen i 2050 ligga på om lag to tredelar av dagens nivå. I eit lågt moglegheitsbilete kan han nærme seg null.

Dei tre moglegheitsbileta er ikkje symmetriske. Utan aktiv innsats vil utviklinga lettare gå mot det låge nivået. Å halda produksjonen på basisnivå eller høgt nivå krev vedvarande innsats. Pila med minst innsats peikar brattast nedover.

Det låge moglegheitsbiletet er i stor grad resultatet av manglande handling. Fleire negative utviklingstrekk kan forsterka kvarandre: mindre bruk av infrastruktur, færre selskap og tap av kompetanse. Når ein slik spiral først er i gang, er han svært vanskeleg og kostbar å bryta, slik erfaringa frå andre modne område viser.

Figur: Gjensidig avhengigheit og dominoeffekten.

Basisbiletet kjem ikkje av seg sjølv. Det krev god investeringsvilje, jamn leiteaktivitet og kontinuerlege teknologiinvesteringar gjennom heile perioden for å realiserast. 

Figur: Produksjonsprognose (basis) fordelt på felt, funn og uoppdaga ressursar i perioden 2026–2035.

Det høge moglegheitsbiletet føreset at fleire forhold utviklar seg positivt samtidig. Det krev høg og stabil leiteaktivitet, god tilvekst av ressursar også utanfor dei mest modne områda, rask teknologiutvikling og aktørar som både vil og kan ta risiko over tid.

Kvar av desse føresetnadene kan oppfyllast kvar for seg, men det er krevjande at alle slår til samtidig og varer gjennom heile perioden. Opning av nye område kan auka sjansen for å nå det høge moglegheitsbiletet.

Figur: Arealstatus norsk kontinentalsokkel.

Avstanden mellom moglegheitsbileta handlar ikkje om tilfeldigheiter, men om avgjerder og investeringar. Det viser kor mykje vala me tek i dag, har å seia.

Les heile ressursrapporten for 2026