Klarsyn i undergrunnen

Teknologiutvikling innen leteboring berører flere dimensjoner.  

• Tid – gir økt kunnskap om sokkelen og ulike letemodeller.
• Refleksjon – kunnskapen fordøyes, deles med andre og brukes til å se ting på nye måter. Av flinke folk. 
• Bedre data – gammel seismikk er som å se på et lite utvalg uklare svart-hvitt bilder. I dag viser seismikken undergrunnen fra alle vinkler i full farge.  
• Utstyret – ny kunnskap om undergrunnen, kombinert med mye bedre verktøy; rigg og utstyr, gjør at operatøren kan navigere i undergrunnen og samle sanntidsdata mens man borer, som igjen er med og bestemmer videre framdrift.  
• Økonomi – norsk sokkel har vært som et laboratorium for selskapene grunnet skattereglene for forskning. Når oljeprisen er høy, stimuleres økt letevirksomhet. 

De åpenbare og enkle funnene er gjort, sies det – de store funnene som Statfjord, Oseberg, Troll og Ekofisk. Og flere til. Fordi vi har en godt utbygd infrastruktur på norsk sokkel; rørledninger og plattformer, så kan nye, mindre funn knyttes opp mot dette systemet når det er ledig kapasitet.  

Lønnsomhet fordrer da at letebrønnene må være kostnadseffektive og treffsikre. Og det har de vært, noe som sikrer fortsatt verdiskaping fra norsk sokkel. 

En linje 

Før det digitale slo inn for fullt, ble tolkningen gjort på lange papirruller med utskrift av seismikken. Disse ble rullet ut i en stor hall og geologene krøp rundt på gulvet for å tolke de seismiske linjene. (Fotograf: ukjent)

I de tidlige årene ble seismisk avbildning av undergrunnen utført med et fartøy som slepte én lyttekabel. Disse fanger opp refleksjonen av trykkbølger som blir «skutt» ned i undergrunnen. Dette gav fagfolkene to-dimensjonale bilder av undergrunnen. 

Siden ble slepet etter fartøyet utvidet til åtte og av og til flere lyttekabler, og vi fikk tre-dimensjonale bilder.  

Plassert på havbunnen – eller med lyttekabler bak fartøy - med repeterende seismikk, eksempelvis hvert andre år, gav en fjerde dimensjon. 

I dag kan også noder plasseres på havbunnen før seismikkinnsamling. Det har ytterligere forbedret kvaliteten på dataene som samles inn. 

To dimensjoner 

Med to-dimensjonal seismikk var uskkerheten av kartleggingen av undergrunnen større. Geologene brukte fagkunnskap og kalibreringerr fra analoger på land for å «fylle kunnskapshullene». Seismikken ble skrevet ut på metervis lange ruller, og geologene lå på knær i et stort rom og farget utskriften med fargeblyanter. 

De satset på de store «humpene» og flere av disse utgjør de store feltene på norsk sokkel i dag. Vi kan si at vi har tatt den lavthengende frukten. 

Vi har mer eller mindre gått tom for «store humper», i alle fall i de modne – godt utforskede - delene av sokkelen. I dag gjør vi flest mindre funn, gjerne i mer komplekse strukturer enn før.  Det stiller krav til fagfolkene om å tenke nytt for å forstå petroleumssystemene på norsk sokkel. 

Datakraft 

I dag er teknologien som avbilder undergrunnen mye bedre. Og, datakraften som prosesserer seismikken, er en helt annen. I tillegg har fagfolkene tatt i bruk kunstig intelligens for å tolke dataene.  

Dette gjør at letebrønnene plasseres med mye større treffsikkerhet enn tidligere. 

Da kan vi plassere brønnene bedre. Velge å bore på de rette prospektene. Treffprosenten i dag er nær 50 prosent, men ikke alle funn er økonomisk lønnsomme. De kan være for små eller for langt fra infrastruktur. Tidligere var funnsannsynligheten lavere. 

Så dagens utfordring er å finne og utnytte økonomisk små funn. 

Da må forståelsen og teknologien være bedre. 

Den lengste letebrønnen 

Aker BP utnyttet leteteknologien maksimalt da selskapet startet en borekampanje i nærheten av Yggdrasil-området i Nordsjøen. 

Kampanjen omfattet fem letemål – Omega, Alfa, Alfa Sør, Sigma NE og Pi – som ble undersøkt gjennom en flergrens-brønn, vest for Yggdrasil.  

Boreoperasjonene startet i mai 2025 med riggen Deepsea Stavanger. I løpet av tre måneder ble det boret totalt 45 000 meter, der 40 000 meter var i reservoarseksjoner. Dette inkluderte de tre lengste brønnbanene som noen gang er boret på norsk sokkel, den lengste på hele 10 666 meter. 

De horisontale brønnbanene gjorde det mulig å samle inn enorme mengder høykvalitets reservoardata. Dette har redusert usikkerheten i undergrunnen betydelig. Operatøren gjør  

datafangst under boringen. Det blir brukt verktøy – elektromagnetiske signaler - som viser steinformasjonene foran deg – og så kan du bestemme neste retning på boret. Flere brønnbaner fra ett topphull og lange brønnbaner gjør at du kan sjekke flere prospekter - på en boring. Et prospekt er en mulig petroleumsforekomst som ennå ikke er boret, men som er kartlagt og som det er beregnet volum av. 

I dette tilfellet tilførte funnet mellom 15 og 21 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (96 og 134 millioner fat) som nye ressurser til Yggdrasil-området. Omega Alfa er blant de største kommersielle funnene på norsk sokkel det siste tiåret. 

Omega Alfa-kampanjen ble gjennomført i utvinningstillatelsene 873, 873 B og 1249, alle operert av Aker BP, med Equinor, Orlen og Petoro som partnere. 

Illustrasjon: Aker BP.

Savner enda mer dristighet 

Driverne i leting i dag er strategi og økonomi. Før lette selskapene for å gjøre stort funn og bygge en stor plattform. I dag består 80 prosent av letingen nær infrastrukturen. Funn kan fases inn dit, og små funn kan dermed bli økonomisk lønnsomme.  

Nedsiden med dette er at selskapene kanskje ikke bruker nok ressurser på nye ideer, nye letemodeller – det som må til for å gjøre nye, større funn.